Jeg tenker ofte på alle som mistet sin sønn, datter, venn, bekjent o.l. Jeg har selv mistet et barn og vet mye om sorg, savn, håpløshet og veien til et mest mulig normalt liv. Det har tatt meg mange mange år å finne mine egne veier ut av sorgen. Jeg vil aldri glemme, ønsker ikke glemme, men jeg har fått et forhold til det og kan ta frem de gode minnene. Jeg er blitt mer sårbar, men likevel utrolig sterk. Ingen ting kan velte meg. Har en iboende trang til å mestre vanskelig ting, gir meg aldri om jeg ikke må. Elsker å kunne hjelpe andre, gi av meg selv, glede og oppmuntre.
Jeg har aldri forstått uttrykket "være seg selv". En floskel, mener jeg.
Det er vel en selvfølge at man ikke kan være f.eks. nobo`n. For meg er det en selvfølge at jeg er meg selv, men ikke alltid nevner det og gir uttrykk for det. Livet har lært meg å ta hensyn og ha respekt for at vi alle er forskjellig.
Hvorfor kan man ikke være seg selv uten å såre, være bedre, nedlatende eller alltid må gi uttrykk for egne meninger overfor andre mennesker? Det er da lov å være litt tilbakeholden og ikke utdype sine meninger alltid. Vi er veldig forskjellig og oppfatter ting ulikt. Det må da finnes et snev av empati og forstålese, selv om et finnes ytringsfrihet.
Litt ydmyk kan man tillate seg å være uten at vi må få følelese av å være mindreverdig.
Jeg er vel meg selv, men jeg sier det aldri. Kanskje det ikke passer i alle sammenheng. Da er det best å lukke munnen. Jeg hater å såre andre mennesker, uansett. Det er faktisk veldig ondt å se andre bli såret og det er veldig ondt og bli såret selv. Rett eller galt? Vi er heldigvis ulikt sammensatt, på godt og ondt.
La folk tro at du er dum, ikke åpne munnen og fjerne en hver tvil.
Ønsker 2012 velkommen.
Godt Nytt År.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar